Oppsitterne på Knaben Gård hadde lenge kjent til det gråglinsende, blyantlignende stoffet som finnes isprengt i fjellet i Knabeheia. Allerede i 1795 var Etatsråd Holm på befaring og konstaterte at det i fjellet fantes en del god «blianterts».

Oppsitterne skeidet også malm ved å plukke med seg mindre steiner hjem. I ledige stunder satt de i stua og pirket løs stoffet ved hjelp av en syl, spiker, kniv eller andre skarpe redskaper. Stoffet ble solgt i byen som blyant, ofte for samme pris som man fikk for smør. Man oppdaget også at det kunne brukes som smøremiddel på kjerrehjul. Når stoffet ble smurt på ovnsplater, viste det seg at de holdt seg fine lenge.

I 1810 var Løitnant Floor på en «Økonomisk Reise» i Knabeheia på oppdrag for Selskabet for Norges Vel. Man håpet å kunne fastslå at stoffet var grafitt. To år senere kom rapporten, som konkluderte med at det slett ikke var grafitt, «men molybden, og det har således ingen økonomisk verdi».

Den første organiserte gruvedriften på Knaben startet i 1885, da sirdølen Per Ivarson Ousdal satte i gang drift på stedet vi i dag kjenner som Knaben I. Markedet var lite og prisene lave. Klimaet var hardt, og boforholdene høyt til fjells var primitive. De første årene foregikk gruvedriften bare noen måneder om sommeren, og inntektene var omtrent store nok til å dekke utgiftene.

I 1897 oppdaget man at molybden kunne brukes som herder i stållegeringer. Det bidro til å gjøre molybden mer attraktivt.

I 1902 ble gruverettighetene solgt for 6 000 kroner til et norsk konsortium med blant andre Sam Eyde i spissen. To år senere ble de samme rettighetene solgt videre for 250 000 kroner til et engelsk firma, og gruva fikk navnet «Knaben Mines». Firmaet startet anleggsarbeid for å modernisere driften. Markedet var imidlertid fortsatt usikkert, og i 1909 ble driften innstilt.

I 1913 startet en ny oppgangstid for gruvedriften på Knaben. Det ulmet i Europa, og man visste at molybden ville bli nyttig i en eventuell krig. Det ble gjort flere undersøkelser i Knabeheia og ellers i landet. Etter hvert som første verdenskrig startet og skred fram, økte interessen for gruvedrift. Jakten på molybden tok helt av, og det oppstod rene Klondyke-stemningen i Knabeheia.

Bakgrunnen var enkelt forklart at engelskmennene inngikk avtaler om å kjøpe alle større partier molybden som ble produsert. Tyskerne mislikte dette sterkt og overbød fienden. På begynnelsen av 1913 var prisen nede i 1,03 kr/kg. I løpet av to–tre år steg den til ca. 28 kr/kg, og enkelte fikk faktisk solgt molybden for 35–40 kr/kg.

Investeringslysten var stor. I Knabeheia ble det etter hvert etablert flere forskjellige gruveselskaper, i tillegg til et stort antall større og mindre private skjerp.

I dag finner vi tydelige spor etter disse gruvene i Knabeheia. Langs merkede turstier kan du gå til blant annet Lille Knaben, Roma Gruver, Hommen gruver og Bragold. Det er også lett å finne rester etter Benkehei Grube, A/S Molybdæn (Sandtjørn) og Ørnehommen gruve.

Alle disse var gruveselskaper som kun hadde to–tre års levetid under første verdenskrig. I tillegg hadde man Knaben Mines, også kalt Storgruben og i dag kjent som Knaben I, samt A/S Kvina Gruve, som hadde en lengre driftsperiode.

Driften ble riktignok innstilt, men 6. august 1923 startet produksjonen opp igjen under ledelse av direktør Sverre Blekum. Knaben var da den eneste molybdengruva i Norge. Nødvendige investeringer og tekniske problemer gjorde den økonomiske situasjonen vanskelig, og selskapet måtte gjennom flere gjeldsforhandlinger i løpet av 1920-årene.

I 1929 kjøpte firmaet A. Johnson & Co. i Stockholm opp en stor mengde aksjer på Knaben. Selskapet var fortsatt norsk, men aksjekapitalen var svensk. Fra da av gikk mesteparten av produksjonen til Avesta i Sverige.

Gjennom 1930-årene vokste gruvedriften, og stadig flere ble ansatt i gruva. I andre halvdel av 1930-årene hadde gruveselskapet over 430 ansatte, og man regner med at det totale folketallet på Knaben var over 700 personer.

I februar 1934 brant det gamle vaskeriet ved Stølen ned til grunnen. Det ble da besluttet å bygge et nytt vaskeri i betong oppe ved gruvene. Dette er vaskeribygget som fortsatt står på Knaben i dag som et minnesmerke over gruvedriften.

Da andre verdenskrig brøt ut, var Knaben den eneste molybdengruva i drift i Europa. Molybden var helt nødvendig for krigsindustrien.

De første tyskerne kom til Knaben allerede 17. mai 1940. Ti motorsykler med sidevogner brummet oppover dalen og kjørte helt opp til vaskeribygningene, hvor de parkerte i en ring. Dette var trolig en rekognoseringstur. Det gikk imidlertid ikke lang tid før det kom flere tyskere til Knaben, både soldater og annet personell, og okkupantene overtok kontrollen.

Siden gruva var eid av et svensk konsern, måtte det inngås avtaler om at deler av produksjonen skulle gå til det nøytrale Sverige. I hvilken grad disse avtalene ble holdt, vet vi ikke sikkert. I perioder under krigen var det faktisk tre direktører ved gruva samtidig – én norsk, én svensk og én tysk.

For de allierte var det viktig å stanse tyskernes tilgang på molybden. Derfor ble anleggene på Knaben bombet to ganger av allierte fly.

Det første bombeangrepet fant sted 3. mars 1943. Midt på dagen, rundt halv to på ettermiddagen, kom først fem engelske Mosquito-fly lavt over landskapet. De slapp bombene sine og forsvant. Noen minutter senere kom fem nye fly, som også slapp bombene sine og forsvant.

Selv om angrepet bare varte noen sekunder, ble 16 nordmenn og én tysk gruveingeniør drept. Vaskeribygget ble så hardt skadet at det var ute av drift i mellom to og tre måneder.

I dag står det en minnestein sentralt i gruvebyen med navnene på de 16 nordmennene som mistet livet. Bildet viser de 16 kistene under minnestunden i Grubeheimen Forsamlingshus.

11. februar 1934 brant vaskeriet ved Knabeelva ned til grunnen. Det ble derfor besluttet å bygge et nytt vaskeri i betong oppe ved selve gruva. Det nye vaskeriet kom i full drift i januar 1935.

Da andre verdenskrig brøt ut, hadde Knaben den eneste molybdengruva i Europa. Molybden var svært viktig for krigsindustrien, og tyskerne overtok raskt kontrollen over produksjonen. Etter at gruva ble utsatt for to allierte flyangrep, besluttet tyskerne å bygge et nytt bombesikkert vaskeri inne i gruva.

Det bombesikre vaskeriet kom bare i begrenset drift og var fortsatt ikke ferdig bygget da krigen tok slutt i mai 1945. Først i 1957 ble vaskeprosessen flyttet ut i dagen igjen.

Den siste større utbyggingen av vaskeriet skjedde i 1966, da den store møllehallen i nordre ende sto ferdig.

Ser vi bort fra andre verdenskrig, var det flest ansatte ved gruvene på Knaben mot slutten av 1930-årene. På det meste var arbeidsstokken på mellom 430 og 450 ansatte. Tradisjonelt kom de fleste arbeiderne fra Fjotland og nabobygdene Eiken, Sirdal, Kvinesdal, Åseral og Flekkefjord.

Etter krigen skjedde det imidlertid en viktig endring i arbeidsstokken og blant beboerne på Knaben. Mange som tidligere hadde arbeidet i gruva, valgte å slutte. Det var kjent at borestøvet i gruva var helseskadelig, noe som trolig var en viktig årsak til at flere søkte seg bort. I tillegg fantes det annet godt betalt anleggsarbeid i distriktet. 1950-årene var også en periode med stor utvandring til USA.

For å få flere familier til å bosette seg på Knaben satte gruveselskapet i gang et program for å bygge eneboliger til arbeiderfamilier. Selskapet annonserte mye i Nord-Norge, og mange yngre familier flyttet sørover til Knaben. Etter hvert ble nordnorske dialekter svært fremtredende i gruvebyen, og selv de «innfødte» tok etter den nordnorske talemåten.

Nærmest som lyn fra klar himmel kom beskjeden om at gruva skulle legges ned. Direktøren kalte alle inn til et allmøte på Grubeheimen Forsamlingshus. Beskjeden var enkel: Selskapet tjente ikke lenger penger på gruvedriften. Prisene var for lave.

Gruvesamfunnet, som nettopp hadde fått ny skole og en ny vei som ennå ikke var helt ferdig, men kjørbar, ble lamslått. Saken fikk stor oppmerksomhet i media. Et helt samfunn skulle legges ned. Hva nå?

Arbeiderne opprettet en krisekomité som gjorde flere framstøt, særlig mot departementet. Verken staten eller andre var imidlertid villige til å gå inn med midler. Arbeiderne begynte derfor å søke jobb andre steder. Alle ansatte ble tilbudt jobb i Avesta i Sverige. Noen reiste dit, mens andre fant arbeid andre steder. Samtidig var Øye Smelteverk under etablering i Kvinesdal, noe som ga nye arbeidsmuligheter.

Den ene flyttebilen etter den andre kjørte ned dalen. 30. april 1973 var siste arbeidsdag. Gruveporten ble stengt – det var ubønnhørlig slutt.

Det største synlige minnesmerket etter gruvedriften på Knaben er det store sanddeponiet nedenfor gruva, like sør og vest for gruvebyen. Gjennom årene vokste deponiet seg stadig større, og de store mengdene slam var en betydelig utfordring for gruvedriften.

Gehalten i malmen var lav, i gjennomsnitt under 0,2 prosent. Det betyr at det måtte behandles over ett tonn malm for å utvinne 2 kg molybdenglans.

Kanskje ville gruvedriften før eller senere blitt stanset på grunn av utfordringene med å håndtere de store mengdene slam.

De første årene var det ingen barn på Knaben. Etter hvert etablerte flere av gruvearbeiderne seg med familiene sine, og behovet for en egen skole vokste. Allerede i 1930 fikk Knaben sin første skoleklasse, som holdt til i en gammel brakke fra den nedlagte Ørnehommen Molybdengrube.

Knaben fikk ikke et eget skolebygg før i 1954. Fram til da foregikk undervisningen i ulike provisoriske lokaler, blant annet i Knaben kapell og Grubeheimen Forsamlingshus. Lærerne var forholdsvis stabile, men særlig under andre verdenskrig ble undervisningen mangelfull. Læreren ble tatt til fange av tyskerne, og det var vanskelig å få tak i andre lærere.

Skolebygget fra 1954 ble etter hvert for lite, og befolkningen på Knaben arbeidet for å få kommunen til å bygge en ny skole. Høsten 1972 sto den nye skolen ferdig med blant annet svømmehall og gymnastikksal.

Bare et halvt år etter at den nye skolen var tatt i bruk, kom beskjeden om at gruva skulle stenges.

I 2005 kom beskjeden om at det igjen var planer om gruvedrift på Knaben. Andreas Sigersvold hadde fått med seg Einar Øgrey, og prisene på molybden hadde steget så mye at de ønsket å starte ny gruvedrift i liten skala i dagbruddet på Knaben. Sammen med Anna Øgrey stiftet de selskapet Knaben Molybden A/S.

Det ble inngått leieavtale med staten, som eier vaskeribygget. En helt ny mølle ble kjøpt inn, og vaskeceller ble anskaffet fra andre gruver i landet. Igjen kom det lys i vinduene og aktivitet i Vaskeriet.

Dessverre ble driften kortvarig. Finanskrisen i 2008 førte til et kraftig fall i molybdenprisene. De ga likevel ikke opp umiddelbart, men valgte å produsere for lager i håp om at prisene skulle stige igjen.

Einar og Anna Øgrey fikk dessverre aldri oppleve en ny prisoppgang før de døde, og dermed forsvant også kapitalen til videre drift.

Knaben Gruvemuseum holder til i gruveselskapets gamle administrasjonsbygg og formidler historien om gruvesamfunnet på Knaben. Her får besøkende et innblikk i hvordan det var å bo og leve på Knaben, og i de sosiale forholdene i gruvebyen.

Museet formidler også Knabens dramatiske historie under andre verdenskrig. Et tilfluktsrom er restaurert, og et flyangrep er simulert for å gi et inntrykk av hvordan krigen påvirket gruvesamfunnet.