Selve gruvebyen ligger ca. 600 meter over havet, mens fjellene rundt varierer fra 800 til opp mot 1000 meter. I dette lett tilgjengelige terrenget, kan man på oppmerkede stier få flotte naturopplevelser, og samtidig bevege seg i interessant industri-, krigs- og kulturhistorie. Stedet har ingen fastboende, men det finnes blant annet leirskole, skitrekk med flott varmestove, landhandel og museum med besøksgruve. I tillegg er det for tiden en omfattende hyttebygging, med flere ferdig regulerte hyttefelt.

Molybden

Molybden

Molybden kommer fra det greske navnet på bly, molybdos, og var opprinnelig betegnelsen for forskjellige blyholdige substanser. Senere gjaldt ordet for visse blyglanslignende mineraler som grafitt, brunsten, molybdenglans og så videre. Først i 1778 ble det av den svenske kjemiker Karl Wilhelm Scheele påvist at Molybdenglans var et sulfidmineral av molybden. I 1782 frigjorde en annen svensk kjemiker, T.T. Hjelm selve det elementære metall.

Molybden har atomvekt 96. Spesifikk vekt 10,2. Hardhet 5,5 i valset tilstand. Smeltepunkt 2600 grader Celsius, bemerkelsesverdig høyt

Bondedrift

Oppsitterne på Knaben Gård har selvsagt alltid kjent til det gråglinsende, blyantlignende stoffet som finnes isprengt i fjellet i Knabeheia. Allerede i 1795 var Etatsråd Holm på befaring, og konstaterte at det i fjellet fantes en del god «blianterts». Oppsitterne skeidet også malm på den måten at de plukket med seg mindre stein hjem. I stua satt de i ledige stunder og pirket løs stoffet ved hjelp av en syl, spiker, kniv eller noe annet skarpt. Det hele ble solgt i byen som blyant, ofte for den samme pris som man fikk for smør. Man oppdaget også at stoffet kunne brukes som smøremiddel på kjerrehjul. Smurte man stoffet på ovnsplater, viste det seg at de lenge holdt seg veldig fine.

I 1810 var Løitnant Floor på en «Økonomisk Reise» i Knabeheia på oppdrag for Selskabet for Norges Vel. Man håpet å konstatere at stoffet var grafitt. To år senere kom rapporten. Den konkluderte at det slett ikke var grafitt, «men molybden, og det har således ingen økonomisk verdi»

Bondedrift
Per Ivarson Ousdal

Per Ivarson Ousdal – Pionerene

Den første organiserte gruvedrift ble iverksatt i 1885 av sirdølen Per Ivarson Ousdal, på det stedet som vi i dag kaller Knaben I. Markedet var lite og prisene lave. Klimaet var hardt, og boforholdene høgt til fjells var primitive. Drifta de første årene foregikk bare noen måneder om sommeren. Inntektene var omtrent store nok til å dekke utgiftene.

I 1897 oppdaget man at molybden kunne brukes i stållegeringer som en herder. Det var med på å gjøre molybdenet mer attraktivt.

I 1902 ble gruverettighetene for kr. 6.000,- solgt til et norsk konsortium med blant andre Sam Eyde i spissen. To år senere ble de samme rettighetene solgt videre for kr. 250.000,- til et engelsk firma, og gruva fikk navnet «Knaben Mines». De startet anleggsvirksomhet for å få en mer moderne drift. Men markedet var fortsatt usikkert, og 1909 ble drifta innstilt.

1. Verdenskrig

I 1913 startet en ny oppgangstid. Det ulmet i Europa, og man viste at molybden ville bli nyttig i en eventuell krig. Det ble gjort flere undersøkelser i Knabeheia, og landet ellers. Etter hvert som krigen startet og skred fram, økte interessen for gruvedrift. Jakten etter molybden tok helt av, og det ble rene Klondykestemningen i Knabeheia. Bakgrunnen var enkelt forklart slik. Engelskmennene gjorde avtaler om å kjøpe alle de større partier molybden som ble produsert. Tyskerne mislikte dette sterkt, og de overbydde fienden. På begynnelsen av året 1913 var prisene nede i 1.03 kr/kg. I løpet av 2-3 år steg de til ca 28 kr/kg. Ja, enkelte fikk faktisk solgt varen for 35 eller 40 kr/kg. Investeringslysten var stor. I Knabeheia ble det etter hvert etablert flere forskjellige gruveselskap. I tillegg ble det drevet i et utall større og mindre private skjerp.

I dag finner vi veldig tydelige spor etter disse gruvene. Man kan på langs merkede turstier til gruver som Lille Knaben, Roma Gruver, Hommen gruver, Bragold. Det er også lett å finne rester etter Benkehei Grube, A/S Molybdæn (Sandtjørn) eller Ørnehommen gruve. Alle disse var gruveselskap som kun hadde to-tre års levetid under 1. verdenskrig. I tillegg hadde man Knaben Mines, som også ble kallt Storgruben, og som vi i dag kaller Knaben I, og A/S Kvina Gruve, som hadde lengre driftsperiode.

Knaben Molybdængruber
1 Verdenskrig

Da krigen var over, forsvant imidlertid markedet fullstendig, og selskapene måtte innstille driften. Lagrene på verdensbasis var overfylt, og ingen behøvde å kjøpe molybden. De medførte depresjoner, og masse konkurser. I begynnelsen av året 1919 var det i alt 21 molybdengruver i Norge. Da året var slutt hadde alle gått konkurs.

Unntaket var «A/S Knaben Molybdængruber». Dette selskapet ble stiftet på begynnelsen av 1918, og startet gruvedrift på en forekomst som faktisk hadde vært kjent ganske lenge. Men en ny metode for vasking, flotasjon, hadde nå gjort det nå mulig drive på impregnasjonsmalm. Det var dette selskapet som etter hvert skulle gjøre Knaben verdenskjent.

Direktør Sverre Blekum

Mellomkrigstiden

Riktignok ble driften innstilt. Men 6. august 1923 ble det under ledelse av Direktør Sverre Blekum igjen satt i gang produksjonsdrift. Denne gang som den eneste Mo-gruve i landet. Nødvendige investeringer og tekniske problemer gjorde den økonomiske situasjonen vanskelig, og selskapet måtte i løpet av tjueårene igjennom flere gjeldsforhandlinger. I 1929 kjøpte Firma A. Johnson & Co, Stockholm opp masse aksjer på Knaben. Selskapet var fortsatt norsk, men aksjekapitalen altså svensk. Mesteparten av produksjonen gikk fra nå av til Avesta Sverige.
Ut over tredveårene vokste gruvedriften, og det ble stadig ansatt flere i gruva. Faktisk var det i andre halvdel av 30-årene ansatt over 430 mennesker i gruveselskapet. En regner med at det totale folketallet på Knaben da var over på over 700 mennesker.

I februar 1934 brant det gamle vaskeriet ved Stølen ned til grunnen. Det ble da besluttet å bygge nytt vaskeri i betong oppe ved gruvene. Dette er dette vaskeribygget som i dag står igjen som et minnesmerke over gruvedriften på Knaben.

2. Verdenskrig

Da 2. verdenskrig brøt ut, var Knaben den eneste molybdengruva i drift i Europa. Molybden var helt nødvendig i krigsindustrien. De første tyskerne kom til Knaben allerede 17. mai 1940. Ti motorsykler med sidevogner brummet oppover dalen. De kjørte helt opp til vaskeribygningene, hvor de parkerte i en ring. Dette var nok en ren rekognoseringstur. Men det skulle nok ikke gå lenge før det kom flere tyskere til Knaben, både soldater og annet personell. Okkupantene overtok kontrollen. Men siden gruva var eid av et svensk konsern, måtte det gjøres avtaler om at en del av produksjonen skulle gå til det nøytrale Sverige. I hvilken grad disse avtalene ble holdt vet vi ikke sikkert. Men faktisk var det i perioder under krigen hele tre direktører ved gruven om gangen, en norsk, en svensk og en tysk.
For de allierte var det om å gjøre å få stanset tyskernes tilgang på molybden. Derfor ble anleggene to ganger bombet av allierte fly. Første gang var 3. mars 1943. Midt på dagen, bokstavelig som lyn fra klar himmel, kom det i halv to tiden om ettermiddagen først 5 engelske mosquitos-fly lavt over landskapet. De slapp sine bomber og forsvant. Noen minutter skjedde det samme, fem nye fly kom, slapp sine bomber og forsvant. Selv om angrepet totalt bare varte noen sekunder hadde hele 16 nordmenn og 1 tysk gruveingeniør blitt drept. Vaskeribygget var såpass ødelagt, at det ble satt ut av funksjon i mellom to og tre måneder. I dag finner vi, sentralt plassert i gruvebyen, en minnestein med navnene inngravert med navnet på de 16 nordmennene. Bildet viser de 16 kistene under minnestunden i Grubeheimen Forsamlingshus

Hør Direktør Lars Krogh om 2. verdenskrig i NRK Radio 1947
2. Verdenskrig
2. Verdenskrig

16. november ble gruva på nytt angrepet av fly. Denne gangen var det totalt hele 263 amerikanske B-17 bombefly i angrepet. Halvparten av disse hadde kurs for Vemorkanleggene ved Rjukan i Telemark. 131 hadde Knaben Molybdengruver som mål. I motsetning til de engelske flyene i det første angrepet, kom de amerikanske flyvende festninger veldig høyt over landskapet. Vanskelige lys- og vindforhold gjorde at flyene i cirka 1500 meters høyde lenge kretset over gruvebyen før de første bombene ble sluppet. Dette gjorde at de sivile fikk god tid på seg til å søke beskyttelse i tilfluktsrom, i kjellere, i gruva eller andre steder. Selv om angrepet varte i over en time, mistet heldigvis ingen norske livet denne gangen. Hvor mange tyskere som ble drept har vi ingen sikre kilder på. Etter dette angrepet, besluttet gruveledelsen å flytte hele vaskeprosessen inn i fjellet.

Vaskeribygningene

11. februar 1934 brant vaskeriet ved Knabeelva ned til grunnen, og det ble besluttet å bygge nytt vaskeri i betong oppe ved selve gruven. Dette kom i full drift i januar 1935.

Da andre verdenskrig brøt ut, hadde Knaben den eneste molybdengruva i Europa. Siden mineralet var så usedvanlig viktig i krigsindustrien, overtok tyskerne raskt produksjonen. To ganger ble gruva utsatt for allierte flyangrep. Tyskerne besluttet derfor å bygge nytt bombesikkert vaskeri inne gruven. Dette kom i drift kun i beskjeden målestokk, og var heller ikke ferdig bygget krigens slutt i mai 1945. Ikke før i 1957 ble vaskeprosessen flyttet ut i dagen igjen. Siste større påbygning skjedde så sent som i 1966, da den store møllehallen i nordre ende sto ferdig.

Vaskeribygningene
Arbeidsstokken

Arbeidsstokken

Hvis vi ser bort fra 2. verdenskrig, var det flest ansatte det i gruva mot slutten av 1930-årene. Da var arbeidsstokken på det meste oppe i mellom 430 og 450 ansatte. Tradisjonelt kom de fleste fra Fjotland og nabobygdene, Eiken, Sirdal, Kvinesdal, Åseral og Flekkefjord. Etter at krigen var ferdig, skjedde det imidlertid en viktig endring med arbeidsstokken og Knabens beboere. Mange av de som hadde arbeidet i gruva tidligere valgte nemlig å slutte. Det var jo kjent at brorestøvet i gruva var langt fra bra for helsen. Så dette var nok en viktig årsak til at flere søkte seg bort. I tillegg var det annet godt lønnet anleggsarbeid i distriktet. Femtiårene var også en periode med stor utvandring til USA.

For i det hele tatt å motivere folk til å komme til Knaben laget selskapet et program med å bygge greie eneboliger for arbeiderfamilier. De annonserte mye i Nord-Norge og mange yngre familier kom til Knaben fra nord. Faktisk ble nordnorske dialekter etter hvert mest framtredende på Knaben. Selv de «innfødte» snakket etter hvert nordnorsk.

Nedleggelse

Nærmest som lyn fra klar himmel kom beskjeden om at gruva skulle nedlegges. Alle ble av direktøren kalt inn til et allmøte på Grubeheimen Forsamlingshus. Beskjeden var enkel. Selskapet tjente ikke lenger penger på gruvedriften. Prisene var for lave. Et samfunn som nettopp hadde fått nye skole, en vei som ikke var helt ferdig, men kjørbar ble lamslått. Saken ble selvsagt slått stort opp i media. Et helt samfunn skulle nedlegges. Hva nå? En krisekomite ble valgt blant arbeiderne. De gjorde flere framstøt, særlig mot departementet. Men verken staten eller noen andre var villige til å gå inn med midler. Arbeidsfolkene søkte jobb andre steder. Alle ansatte ble tilbudt jobb i Avesta, Sverige. Noen reiste dit, andre reiste andre steder. Flaks var det også at Øye Smelteverk var under etablering i Kvinesdal. Den ene flyttebilen etter den andre kjørte ned dalen. 30. april 1973 var siste arbeidsdag, gruveporten ble stengt – Det var ubønnhørlig slutt.

Nedleggelse
Sanden

Sanden

Det største minnesmerket etter gruvedriften finner vi nedenfor selve gruva, like sør og vest for gruvebyen, nemlig det store sanddeponiet. Gjennom årenes løp ble depotet større og større. Kanskje ville gruvedriften før eller senere blitt stoppet av problemene med å bli kvitt slammet. Dette måtte bli store mengder. Gehalten var lav, i snitt faktisk under 0,2 prosent. Det vil si at for å vinne ut 2kg molybdenglans, trengte man over ett tonn malm.

Tårnet

Etter nedleggelsen ble vaskeribygget rensket for alt innhold. Derfor står bygget i dag bare som et tomt skall, uten vedlikehold. Vær og vind, samt menneskers trang til å ødelegge, har knust så godt som alle vinduer i bygget. Like bak finner vi dagbruddet, ikke spesielt stort, men det gir oss likevel et klart bilde av den aktivitet som en gang var inne i fjellet.

Vaskeriet - Dagbrudd

Det kanskje mest karakteristiske kjennetegnet på Knaben er heisetårnet. Her ble i sin tid all malm heist opp, før det ble sluppet ned i storknuseren. Nå kneiser tårnet stolt, i profil, hevet over alle andre bygninger på Knaben.

Tårn
Skole

Skole

De første årene var det ikke barn på Knaben. Men etter hvert etablerte flere arbeidere seg med familie, og ønsket om å få egen skole ble kraftigere. Allerede i 1930 fikk man den første klassen, i en gammel brakke fra den nedlagte Ørnehommen Molybdengrube. Noen egen skolebygning ble ikke bygget før i 1954. I mellomtiden fristet man tilværelsen i forskjellige provisoriske bygg, f.eks. i kapellet og i Grubeheimen Forsamlingshus. Lærerkreftene var forholdsvis stabile. Men særlig under krigen ble undervisningen mangelfull. Læreren ble tatt til fange av tyskerne, og det var ikke lett å få tak i andre.

Skolebygget fra 1954 ble snart for lite. Befolkningen på Knaben innledet en kamp mot kommunen for å få et nytt skolebygg. Høsten 1972 ble kampen kronet med hell. Man hadde fått en ny flott skole med svømmehall og gymnastikksal. Men bare et halvt år etter at man hadde tatt den nye skolen i bruk, kom beskjeden om at gruva skulle stenges.

Knaben Leirskole

Da gruva ble stengt var man i tvil om hva man skulle bruke den nye skolen til. Men temmelig raskt kom tanken om å starte en leirskole fram. Vinteren 1974 ble det satt i gang forsøksdrift. Det viste seg rakst å bli temmelig populært. Mange klasser kom til Knaben, og de hadde vellykkede opphold. For kommunen var det flere brikker som måtte på plass, før den kunne starte opp for fullt. Men da Vest-Agder Fylkeskommune gjorde vedtak om å gjøre ferdig og vedlikeholde den nye bilveien,  bestemte Kvinesdal kommune i 1977 at det skulle bli permanent leirskole på Knaben. To lærere ble første ansatt, siden kokker og vaktmester. Nå mottar skolen skoleklasser opp til 30 uker i året, både vinter, vår og høst. Om sommeren, i ferier og i så godt som alle helger i året leies leirskolen ut til forskjellige grupper og lag. Dette har blitt meget populært.

Knaben Landhandel

Knaben Landhandel

Selv om så godt hele befolkningen flyttet fra Knaben i 1973, valgte innehaverne av butikken, familien Hunsbedt å fortsette. Tor Hunsbedt flyttet ned til heimegarden i Gunsteinslid, mens kona Karen Tonette ble ukependler. Hun kom opp til Knaben med bussen på mandagen for å drive butikk, og reiste ned igjen  lørdag ettermiddag. Det er alle glade for i dag. Karen Tonette holdt på med dette i over 15 år. Men hun sørget for ny driver, og fra 1988 overtok Else Brit Moland. Bitten var et friskt pust, og hun gav mye av seg selv. Stor var sorgen da hun i november 2008 mistet livet i en bilulykke. Men også hun hadde klart å rekruttere en ny driver. Heidi Risnes driver i dag butikken, som nå heter Nye Knaben Landhandel. Butikken har beholdt det gammeldagse miljøet, men har likevel et moderne og rikholdig vareutvalg.

Knaben Gruvemuseum

I 2005 kom beskjeden om at ny gruvedrift på Knaben var under planlegging. Andreas Sigersvold hadde fått med seg Einar Øgrey. Prisene på molybden hadde steget såpass mye at de ville starte ny gruvedrift småskala i dagbruddet på Knaben. Sammen med fru Anna Øgrey stiftet de selskapet Knaben Molybden A/S. Det ble inngått leieavtale med Staten som eier vaskeribygget, helt ny mølle bli innkjøpt og vaskeceller anskaffet fra andre gruver i landet. Det kom lys i vinduene og virksomhet i vaskeriet. Hvem hadde trodd det? Dessverre ble det kun kortvarig drift. Finanskrakket i 2008 gjorde at prisene sank voldsomt. Men de gav ikke opp driften umiddelbart. De valgte i stedet produsere for lager, med håper om at prisene igjen ville stige. Dessverre fikk herr og fru Øgrey aldri opplevde det før de døde. Dermed forsvant kapitalen. For øyeblikket ser det mørkt ut med tanke på videre drift i gruva.

Ny drift

Kvinesdal Kommune har i samarbeid med foreninga Knabens Venner startet med å bygge et museum på stedet. Foreløpig er det lokalisert til det gamle administrasjonsbygget. Besøkende får en grei innføring i hvordan det var å bo på Knaben tidligere, sosiale forhold og lignende. Knaben har også en dramatisk krigshistorie. Et tilfluktsrom er restaurert, og et flyangrep er simulert.

Gruvemuseum
Besøksgruven

Besøksgruve

- "Den forlatte gruve"

I 2008 ble en liten del av gruva åpnet for publikum. Etter at deltakerne får en kort historisk briefing og en gjennomgang av sikkerhet i gruva får de utdelt hjelmer. Omvisninga starter i 2. etasje der man får sett blant annet hovedsjakt, dynamittlager, storknuser. Man går opp en bratt trapp til 1. etasje, før man kommer ut ved monumentet over gruvearbeideren. De som ønsker det kan også komme opp i gruvetårnet. Publikum slippes kun i gruva under ledelse av guide.

Galleri

Knaben har en spennende gruve- og krigshistorie. Se historien i bilder her.